– Eller: Hvordan ikke bli en Elon i rampelyset For litt siden hadde jeg en sånn prat der det begynner med været og ender med eksistensiell uro. En god venn av meg, som leder et busselskap (ja, folk gjør det også), lente seg over kaffekoppen og sa: – Du, har du tenkt over hvor mye folk tolker deg ut fra jobben din? At du liksom er selskapet? Jeg nikket. Kanskje litt for fort. For i en tid der...
– eller: Hva om du prøver å ikke være allvitende i dag? Noen ledere tror de må ha alle svarene. Det er liksom en del av pakken. De har jobbtittel, kaffeabonnement og svar på alt fra KPI-er til hvilken HDMI-kabel som er best. Men her er problemet: Når vi alltid sitter på fasiten, er det bare én som får brukt hodet – og det er oss. Resten blir stående og vente på svar. Som barn i kø uten softis...
Det begynner ofte med de beste intensjoner. Et nytt skjema her, et rapporteringsverktøy der, og plutselig har vi skapt en organisasjon der det tar tre godkjenninger å bestille kulepenner – og fem for å avbestille dem igjen. Vi sier at vi er opptatt av resultater. Men ofte virker det som vi er enda mer opptatt av hvordan resultatene blir til. Såpass opptatt, faktisk, at vi risikerer å miste selve...
– eller: hvorfor du ikke trenger å bli coach, bare mer menneskelig Det er noe som skjer når vi sier «medarbeider» i stedet for «menneske». Det høres ryddig ut. Systemvennlig. Men det har også en bieffekt: Det gjør folk litt… flate. Som om de er laget for å passe inn i et skjema, i stedet for å bli møtt som de de er. Jeg mener ikke at vi skal droppe struktur og mål. Men vi må tørre å begynne...
– eller: Slipp kontrollen litt, og se hva som skjer (det er ikke farlig, jeg lover) jeg har et forslag. Hva om 2025 blir året vi gir litt slipp? Ikke på målene. Ikke på verdiene. Men på trangen til å vite nøyaktig hva alle gjør, hele tiden. Jeg vet, det høres skummelt ut. Men her er tanken: Autonomi. Ikke som buzzord i onboarding-permen, men som en faktisk ledelsesstrategi. En måte å tenke på...
– eller: Når «frihet under ansvar» ikke betyr «gjør som du vil, bare jeg slipper å følge med» Før i tiden – altså i 2019 – trodde vi fleksibilitet handlet om å kunne jobbe hjemme én dag i uka. Kanskje med joggebukse under skjorta og dårlig samvittighet over at vi ikke var fysisk til stede i et kontorlandskap der printeren aldri virket. Men i 2025 er fleksibilitet noe helt annet. Radikalt...