Om hvorfor det er helt normalt – og ganske smart – at ledere har noen å tenke høyt sammen med.
Vi er veldig flinke til å være der for andre. Vi lytter. Veileder. Fanger opp stemninger i rommet som en slags emosjonell meteorolog. Men så hender det at vi går hjem etterpå og bare står og stirrer tomt inn i kjøleskapet i fem minutter. Ikke fordi vi er sultne, men fordi hjernen bare… trengte et sted å stå.
Å være leder kan være en fantastisk rolle. Men også en ganske ensom en. Ikke nødvendigvis fordi folk ikke vil oss vel, men fordi det er krevende å alltid skulle være den som skal se alt, bære alt, og likevel virke som om vi har frihelg inni oss.
Hvorfor trenger vi som ledere en å snakke med? Ikke fordi vi er svake. Men fordi vi er mennesker. Og fordi det er lettere å bære en ryggsekk når noen hjelper oss å pakke den.
Ledelse: Når du er den voksne i rommet… hele tiden
De fleste av oss gikk ikke inn i lederrollen for å bli ensomme beslutningsroboter. Vi ville gjøre en forskjell. Skape noe. Bidra. Og vi gjør jo det – midt mellom KPI-er, kvartalsmål og Teams-varsler som aldri tar slutt.
Men så står vi der, da. Med én fot i strategisk oversikt og den andre i relasjonsledelse, og kjenner på tyngden av beslutninger vi ikke kan snakke høyt om. Konflikter vi må rydde i. Forventninger vi prøver å balansere, som en sirkusartist med 6 tallerkener og krampe i foten.
Og kanskje viktigst: Vi savner noen som bare kan høre på oss. Uten at det blir et regneark, en agenda eller en HR-sak.
Ensomhet i ledelse – alle kjenner på det innimellom
Det finnes forskning på dette, tro det eller ei. En studie i Harvard Business Review viste at over halvparten av toppledere føler seg ensomme i jobben. Av disse sier 61% at det faktisk går ut over prestasjonene deres. Og det verste? Vi snakker nesten ikke om det.
Kanskje fordi vi har lært at ledere skal være… sterke? Stødig som en eik. Ikke stå og svaie som en løvetann i motvind og si «jeg føler meg litt overveldet akkurat nå».
Så vi bygger små, indre tankerekker vi går i ring i. Og etter hvert begynner vi å tro at det er normalt å ta alle avgjørelser alene. Det er det ikke. Det er vanlig, men ikke normalt.
Samtalen som strategi (og ikke bare en kaffe med eksistensiell panikk)
Vi trenger et sted å tenke høyt. Et trygt, nøytralt rom der vi kan være både leder og menneske. Det kan være en coach. En mentor. En tidligere kollega som fortsatt tør å si «nå tror jeg du roter litt i argumentene dine, kompis».
Tre grunner til at slike samtaler funker:
- Perspektiv: Når vi sitter fast i egne tankemønstre, trenger vi noen som kan holde opp speilet foran oss – og si «du har spinat mellom tankene dine».
- Trygghet til å være sårbar: I en nøytral samtale kan vi tillate oss å si «jeg vet ikke» uten at det blir overskrift i neste styremøte. Vi får rom til å kjenne etter. Og puste.
- Kvalifisert motstand: En god samtalepartner utfordrer oss uten å ville vinne. De hjelper oss å rydde i kaoset, så vi ser hvor vi faktisk står.
Epiktet sa: «Ingen er fri før de har lært å styre seg selv.» Han sa ingenting om at vi måtte finne ut av det alene.
Et case fra det virkelige lederlivet: «Jeg kunne ikke lenger tenke høyt»
Marit, en dyktig mellomleder i et teknologiselskap, sa det slik:
“Hvis jeg tenkte høyt i ledermøter, ble det tolket som en beslutning. Hvis jeg luftet frustrasjon med ansatte, ble det oppfattet som svakhet. Jeg hadde ikke noe sted igjen hvor jeg bare kunne tenke.”
Så begynte hun med månedlige samtaler med en ekstern coach. Ikke noe magisk. Bare én time i måneden.
“Det var som å rydde i en overfylt bod. Jeg så hva jeg egentlig mente. Og kunne puste igjen.”
(PS: Jeg elsker bod-metaforer.)
Tre små grep som gir stort refleksjonsrom:
- Finn en utenforstående samtalepartner. En coach, mentor eller klok person i en annen bransje. Eller bestefaren din, om du har en sånn. Poenget er at de ikke er investert i om du velger strategi A eller B – bare i at du er klar i tankene dine.
- Sett av refleksjonstid. 1–2 timer i måneden der du ikke løser ting for andre, men bare hører på deg selv. Gjerne med kaffe. Eller kanskje en lang tur og null mål.
- Bygg en kultur der ledere får støtte. Hvis du er toppleder – vis at det er greit å være i utvikling. At det er normalt å søke sparring. Da tør flere å gjøre det samme, og hele organisasjonen blir faktisk litt klokere.
Til slutt: Vi er hele mennesker (og det er faktisk en fordel)
Vi er ikke ledere først og mennesker etterpå. Vi er mennesker hele veien, med ansvar på toppen. Jo mer vi anerkjenner det, jo bedre blir vi til å lede – med både hode og hjerte.
Å be om en samtale er ikke en krise. Det er en investering i klarhet, styrke og – la oss være ærlige – litt mindre desperat kjøleskapstirring.
Som Kierkegaard sa: «Å våge er å miste fotfestet en liten stund. Ikke å våge er å miste seg selv.»
Så kanskje vi skal våge å si: «Jeg trenger å snakke med noen om dette.»
Ikke som en svakhet. Men som det klokeste vi har gjort på lenge.
TL;DR:
- Ledere bærer mye ansvar, og ofte alene.
- Ensomhet i lederrollen er vanlig – men ikke farlig, hvis vi snakker om det.
- En ekstern samtalepartner gir trygghet, klarhet og motstand når vi trenger det mest.
- Refleksjon er ikke luksus. Det er ledelse.
- Når vi tør å være i utvikling selv, skaper vi tryggere team og klokere kulturer.
Vil du ha noen å tenke høyt med?
Jeg hjelper ledere som trenger en utenforstående sparringpartner – ærlig, trygg og uten PowerPoint. Ta kontakt, så tar vi en prat.
