Å møte motgang med nysgjerrighet og mot
Vi har vel alle hatt sånne dager. Et prosjekt går i oppløsning som en dårlig bakt ostekake. En nøkkelperson takker for seg og drar til et annet firma «for å vokse». Markedet snur på femøringen. Eller livet kaster inn en uventet personlig vending som gjør at lederrollen plutselig føles som å spille fiolin med boksehansker.
Og akkurat da, når alt virker som mest håpløst, kommer de. Klisjeene. De suser inn som velmenende fallskjermsoldater:
«Alt skjer for en grunn.»
«Når en dør lukkes, åpnes en annen.»
Og min personlige favoritt: «Det er flere fisk i havet.» (Som om problemet er mangel på fisk.)
Disse frasene føles ofte litt… tynne. Men midt i frustrasjonen peker de på noe som faktisk er nyttig: evnen til å tolke situasjoner på nytt. Til å stille det mest irriterende – og kanskje mest hjelpsomme – spørsmålet i verden:
Hva er oppsiden her?
Klisjeene som fallskjerm – eller snorkel?
Som ledere har vi gjerne et slags innebygd problemløser-instinkt. Vi liker å forstå, handle, fikse. Men når virkeligheten dasker oss i ansiktet med en våt klut (bilde ment metaforisk, men ikke helt), er det ofte følelsene som kommer først. Hode og hjerte havner i mild konflikt, og fremtidsplaner føles plutselig som science fiction.
Det er her klisjeene, de samme som vi fnyste av, kan gjøre nytte for seg. Ikke som løsninger, men som små mentale pustepauser. En slags psykologisk snorkel som gjør at vi ikke drukner helt. Og kanskje mer enn det – som en bro til neste tanke, til et nytt perspektiv. For spørsmålet «Hva er oppsiden her?» handler ikke om å late som alt er fint. Det handler om å bruke kaos som råmateriale. Til læring, justering og… faktisk vekst.
En liten tur innom stoikerne (de var mer enn bare alvorlige menn i sandaler)
Marcus Aurelius – keiser, filosof, og generelt overkvalifisert til stillingen – skrev følgende:
“Hindringen for handlingen fremmer handlingen. Det som står i veien, blir veien.”
Det høres nesten ut som noe fra en reklame for fjellstøvler, men han mente det. Stoikerne – disse gamle, praktisk anlagte tenkerne – mente at vi ikke alltid kan kontrollere det som skjer, men vi kan kontrollere hvordan vi møter det. Ikke med et skjevt smil og tom optimisme, men med nysgjerrighet og refleksjon.
Og som ledere? Vi får ikke alltid velge utfordringene vi må møte. Men vi kan velge spørsmålene vi stiller. Som:
- Hva kan vi lære av dette?
- Hva tvinger dette oss til å se?
- Hva kan vi bygge opp igjen – og kanskje enda bedre enn før?
«Hva er oppsiden her?» – ikke bare et spørsmål, men et strategisk verktøy
Så, hvordan ser dette ut i praksis? Hva skjer når vi møter problemer med undring i stedet for panikk?
Vel, det endrer faktisk noe. Ikke bare i deg, men i hele teamet. For det er en ganske stor forskjell mellom en leder som utstråler «dette er slutten», og en som sier:
«Dette er krevende – men hva kan vi gjøre med det?»
Vi snakker ikke Pollyanna. Vi snakker ledelse.
Her er tre måter vi kan bruke dette spørsmålet – og gjøre det til en slags mental multiverktøykasse:
1. Bruk motgang som kart og kompass (eller i det minste et veikart med mange hull)
Motstand er ofte det som avslører hvor vi er svake – eller sterke. Sett deg ned med teamet og spør:
- Hva ble eksponert nå?
- Hvor var vi sårbare – og hvordan kan vi styrke oss?
- Hva må vi lære, raskt?
Hvorfor det funker: Det gir kontroll. Vi flytter fokuset fra skam og skyld til retning og forbedring. Og vi får kanskje justert noen blindsoner i samme slengen.
2. Gi retrospektiver en vitamininnsprøytning
De fleste organisasjoner elsker en god «post mortem». Men hva om vi la til et nytt spørsmål:
- Hva får vi anledning til nå, som vi ikke hadde før?
- Hvilke nye idéer, folk eller prosesser kan vokse ut av dette?
Hvorfor det funker: Det gjør at læring ikke bare blir et punkt på agendaen, men en levende prosess. En slags nysgjerrig etterfest etter utfordringene.
3. Fokusér på mulighetene (uten å bli en overivrig coach på LinkedIn)
Ledere påvirker stemningen – bevisst eller ubevisst. Når vi sier høyt: «Hva er oppsiden her?», så gir vi andre tillatelse til å tenke annerledes. Vi sier i praksis: «Vi tåler dette. Vi kan lære.»
Hvorfor det funker: Det senker frykten og hever kreativiteten. Folk tør mer når det ikke er straff for å feile, men belønning for å tenke nytt.
Når motgang blir mulighet – på ekte
I en samtale nylig sa en kunde noe som hang igjen: «Jeg føler jeg har feilet. Teamet leverer ikke. Jeg burde ha sett det komme.»
Vi stoppet opp. Tok en pause. Og stilte spørsmålet: «Hvilke muligheter kan denne erfaringen gi deg?»
Etter stillhet (og kanskje litt indre banning), kom svaret: «Jeg har aldri snakket ordentlig med teamet om ansvar og forventninger. Kanskje dette er sjansen.»
Og der var det. Et lite glimt av noe nytt. Ikke i stedet for det som gjør vondt, men i tillegg til det.
Når ledelse blir filosofi (uten at vi nødvendigvis må bruke toga)
Vi kommer ikke unna det: Livet er rotete. Ledelse er rotete. Det er mennesker, følelser og uventede vendepunkter. Men spørsmålet «Hva er oppsiden her?» er ikke en flukt. Det er en vei inn. Inn i kompleksiteten – og ut igjen, kanskje med litt mer innsikt.
Vi snakker ikke om sukkersøt optimisme. Vi snakker om et mer robust håp. Det som kommer når vi våger å stå i motstanden – og bruke den til noe. Noe ekte.
TL;DR – Hva er oppsiden her?
- Motgang er ikke et punktum – det er en parentes. Spørsmålet «Hva er oppsiden her?» hjelper oss å finne vei videre.
- Stoikerne visste det: Det som står i veien, kan bli selve veien.
- Prøv disse tre grepene:
- Bruk motstand som kartleggingsverktøy.
- Forvandle retrospektiver til fremtidsverksteder.
- Snakk muligheter – ikke bare problemer – høyt og tydelig.
Neste gang du står midt i rotet: pust. Se deg rundt. Og spør:
Hva er oppsiden her?
Du aner ikke hvor det kan lede.
Vil du snakke mer om hvordan du kan bruke motgang som drivstoff i egen ledelse? Eller bare lufte tankene dine med noen som også har stått i det? Kanskje oppsiden begynner med en samtale?
