Om åpne kontorlandskap, free seating og hvorfor vi begynte å lengte etter fast plass igjen.
Vi har alltid hatt en dragning mot åpne landskap. I naturen – ja visst. I tankesettet – helt klart. I parforhold – vel, det kommer an på dagen. Men i arbeidslivet? Der har det vist seg at drømmen om det åpne rommet kan ha noen uventede bivirkninger. Som at vi ender opp med å føle oss… litt alene, sammen.
For selv om ideen om åpne kontorlandskap og fleksible arbeidsplasser kom med fanfare, optimisme og PowerPoint-presentasjoner fulle av visjoner om økt samarbeid og sparte kvadratmeter, er det ikke alltid sånn det spiller seg ut i virkeligheten. Noen ganger får vi mindre samarbeid. Og mer headset. Mye mer headset.
Fra «åpent» til «hvor er alle?»
Hele bølgen av åpne kontorløsninger og «free seating» ble jo solgt inn som en revolusjon: Nå river vi ned veggene, og med dem forsvinner også siloene! Samhandling skulle opp, og kostnadene ned. What’s not to like?
Men det viser seg at vi mennesker – biologisk, psykologisk og lunsjmessig – ikke alltid trives med å være konstant i flyt. Når vi aldri vet hvor vi skal sitte, hvem som sitter ved siden av oss, eller om noen allerede har tatt plassen vi innerst inne begynte å tenke på som «vår», skjer det noe rart. Vi mister litt retning. Og etter hvert – litt relasjon.
Vi famler etter konsentrasjon, etter tilhørighet, etter et hjørne i det åpne der vi kan få være oss selv. Litt som tenåringer på leirskole.
Når kontorlandskapet slutter å føles som et landskap
«Hvorfor føler folk seg så løsrevet etter at vi gikk over til full free seating?» spurte en jeg snakket med nylig.
Godt spørsmål. Og svaret ligger sjelden i kvadratmeter. Det handler om symboler. Om det lille ritualet det er å sette kaffekoppen på samme plass som i går. Å vite hvem som sitter til venstre for deg. Å ha en post-it på skjermen med en halvveis morsom intern spøk som gir en følelse av kontinuitet. Når dette forsvinner, tar det med seg mer enn vi kanskje tror: Eierskap. Trygghet. Fellesskap.
Sosiologen Richard Sennett kalte det «corrosion of character». Jeg kaller det: Å fjerne teppet uten å sjekke om folk har sokker med antiskli.
Forskning + hverdag = ikke alltid match
La oss kikke litt på tallene. En studie fra Universitetet i Sydney fant at folk i åpne landskap opplevde flere forstyrrelser og lavere tilfredshet enn de med egne kontorer. Og en analyse fra Harvard Business School viste at folk faktisk snakket mindre sammen ansikt til ansikt i åpne landskap – fordi de i stedet gjemte seg bak AirPods og Slack.
Det er nesten poetisk. Vi lagde rom for samhandling. Og fikk stillhet. Ikke den produktive typen – mer den der «ikke forstyrr meg, jeg prøver å ignorere 40 kolleger»-typen.
Og så… hva skjer med kulturen?
Organisasjonskultur høres kanskje stort og svevende ut. Men det lever i de små tingene: En kaffekopp her, en latter der, et møte hvor noen nevner at du pleier å bruke gule markeringstusjer og at det er litt rart men også litt fint.
Når vi bryter opp fysiske vaner, bryter vi også mønstre. Og når mønstre forsvinner, forvitrer kulturen litt. Ikke med et brak, men med et stille sukk.
God ledelse i åpne landskap handler derfor ikke om å la det flyte, men om å designe for det som før skjedde av seg selv. Det er litt som å måtte planlegge spontane samtaler. Det høres feil ut, men det fungerer overraskende bra.
Så… skal vi bygge vegger igjen?
Ikke nødvendigvis. Men vi skal tørre å spørre: Er det fleksibelt når folk ikke vet hvor de skal sitte? Er det effektivt når folk må bruke ti minutter hver morgen på å finne et bord, en stol og en kollega?
Helhetlig ledelse handler ikke om å være nostalgisk. Det handler om å forstå at mennesker trenger trygghet for å prestere. Og at et lite hjørne av kontoret som føles som «mitt» kan gjøre mer for engasjementet enn en ny visjon på intranettet.
Tre ting vi faktisk kan gjøre – i dag:
1. Lag soner for både fokus og fellesskap
Stillesoner. Teamhjørner. Plasser som gir en følelse av rytme. Litt fleks, litt fast. Det er ikke enten-eller, det er både-og.
2. Gjør tilhørighet til en jobb – ikke en bonus
Ukentlige innsjekker. Små teamritualer. En Slack-kanal for dårlige ordspill. Når folk ikke har faste plasser, trenger de i alle fall faste relasjoner.
3. Mål mer enn hvor mye plass vi sparer
Trivsel, fokus og samarbeid bør telle like mye som kvadratmeter og kostnader. Det er vanskeligere å regne på, men lettere å merke.
En ny visjon for åpne landskap
Björn Afzelius sang om det åpne landskapet som et sted han ville bo. Der vinden fikk spille fritt og han kunne være seg selv. Det er fint, det. Men vi andre – vi trenger et sted å sette kaffekoppen vår.
Så la oss ikke rive vegger bare for å spare plass. La oss bygge rom som gir plass til folk. Til å tenke. Til å være. Til å samarbeide.
Det er kanskje litt dyrere. Men det er også mye bedre.
TL;DR
- Åpne landskap og free seating kan svekke kultur, konsentrasjon og trivsel.
- Når alt er i flyt, mister vi ankerfester som gir mening og samhold.
- God ledelse handler om å designe for det som før oppstod av seg selv.
Tre ting du kan gjøre nå:
- Lag ulike soner for fokus og samarbeid.
- Skap små, faste vaner som bygger tilhørighet.
- Mål medarbeideropplevelsen, ikke bare kostnadene.
Vil du snakke mer om hvordan kontorutforming påvirker ledelse og kultur? Eller trenger du noen å rive (mentale) vegger med? Ta kontakt, så tar vi praten. Kanskje til og med ansikt til ansikt. Uten headset.
