En artikkel for deg som aldri søkte på lederstillingen – men som likevel endte opp med den.
Denne artikkelen begynte med en samtale. Kjæresten min, som er mellomleder i en maritim bedrift, sa ganske direkte: «Jeg kjenner meg ikke igjen i de problemstillingene du skriver om. Jeg er ikke en sånn leder.»
Ikke en sånn som leser bøker om ledelse på fritiden. Ikke en som brenner for utviklingssamtaler, eller som kjenner seg igjen i begreper som «strategisk samhandling» eller «å lede gjennom andre». Hun er – som så mange – først og fremst en fagperson. Som er god i jobben sin. Og som dermed ble leder.
Så denne teksten er til henne. Og til deg som kanskje kjenner deg igjen i henne. Du som kanskje ikke valgte å bli leder – men som gjerne vil gjøre det bra, likevel. På din måte. Uten å miste deg selv, eller gå deg vill i møter og målformuleringer.
Hvordan havnet vi her?
Noen drømmer om å bli ledere helt fra barnehagen. De organiserer sandkasseturnus og fordeler ansvar for legoklossene. Og så har du oss. Vi som bare gjorde en god jobb, tok ansvar, svarte på e-poster, løste problemer – og som ble belønnet med… flere problemer. Bare nå med en annen tittel: leder.
Plutselig hadde vi personalansvar, budsjettmøter og et Excel-ark med farger vi ikke helt vet hva betyr. Og der står vi nå, midt i mellom. Mellom toppledelsen og folka våre. Mellom PowerPoint og virkelighet. Mellom «få ting gjort» og «tenk strategisk».
Hvis dette treffer deg litt for godt: Velkommen. Du er ikke alene.
mellomleder: En stilling med innebygd identitetskrise
Vi er brobyggere. Ikke i overført betydning – vi bygger faktisk broer mellom to verdener hver eneste uke. Den ene foten står stødig i fag og detaljer, mens den andre prøver å balansere på en plattform av budsjetter, strategiske målsettinger og Key Performance Indicators.
Overgangen til ledelse kommer sjelden med fanfare og opplæringsvideoer. Mer som et «Kan ikke du ta dette også?» og et møteinnkalling fra HR med emnefeltet: «Din nye rolle (velkommen!)».
Og sånn går no dagan. Litt på autopilot. Men autopilot funker dårlig i terrenget – og ledelse er mer gjørmete skogssti enn motorvei.
Fra fagperson til leder: Ingen sa det kom til å bli en transformasjonsreise
(Ordet transformasjonsreise dukker stadig opp i ledelseslitteratur og konsulentpresentasjoner – gjerne ledsaget av piler, og bilder av bølger eller folk som stirrer drømmende ut over horisonten. Det er liksom et sånt ord som får alt til å høres viktig og episk ut, selv om det i praksis egentlig bare betyr at noen har fått nytt ansvarsområde uten særlig opplæring.)
Det er noe merkelig stille i overgangen fra fag til ledelse. Ingen forteller deg helt hva som forventes. Du fortsetter bare å gjøre det du alltid har gjort – og litt til. Men så merker du at noe har endret seg. Det er litt som å få nye briller.
Nå handler det ikke lenger bare om å få jobben gjort. Nå skal du:
- Følge opp folk som kanskje har det vanskelig.
- Finne tid til å utvikle teamet, ikke bare levere.
- Håndtere frustrasjon fra begge kanter (du er nå offisielt en menneskelig støtdemper).
- Oversette strategispråk til noe som ligner på virkelighet – og motsatt.
Og i det hele tatt: Se folk. Lytte. Lede. Ikke nødvendigvis i den rekkefølgen.
Tre klassiske mellomlederfeller – og hvordan vi (kanskje) kan komme oss ut
1. Alt haster – og ingenting er viktig
Vi gjør som brannfolk: Løper mot det som brenner, og håper det ordner seg. Men ledelse er ikke brannslukking – det er brannforebygging. Og noen ganger innebærer det å sitte helt rolig med en kopp kaffe og tenke.
Forsøk dette:
- Sett av én time i uka til refleksjon. Ja, faktisk sett den av.
- Start ukesmøtet med: «Hva er viktigst at vi får til denne uka?» Ikke hva som skriker høyest – men hva som faktisk betyr noe.
Det føles litt rart i starten. Som å gå sakte midt i rushen. Men det virker.
2. Vi later som det ikke er vårt ansvar (fordi det er ubehagelig)
Å ta tak i konflikter og personalproblemer er ikke noe vi har gledet oss til. De fleste av oss er ikke naturlige konfronterere. Vi er mer typen som håper ting går over av seg selv. Spoiler: Det gjør sjelden det.
Forsøk dette:
- Ta korte, uformelle samtaler: «Hvordan går det egentlig for tida?»
- Når noe er vanskelig, si det på en vennlig måte: «Jeg har lagt merke til at…» og deretter: «Hva tenker du selv?»
Du trenger ikke være psykolog. Bare til stede.
3. Vi tror vi må ha alle svarene (og glemmer å puste)
Som fagperson var det enkelt: Du visste ting. Nå skal du lede folk som vet mer enn deg – om ting du ikke visste eksisterte.
Forsøk dette:
- Still flere spørsmål enn du gir svar. For eksempel: «Hva tenker du er en god løsning?»
- Finn noen å snakke med. En kollega, en coach, en venn som forstår at «buffer» nå er en del av stillingsinstruksen din.
Ingen forventer at du skal være en levende lederhåndbok. Bare at du prøver å være ekte.
Den usynlige men viktige rollen
Vi tror kanskje ledelse skjer i toppetasjen. At strategi, visjon og kultur bestemmes av noen med kaffemaskin og egen plante på pulten. Men det er vi mellomledere som bærer kulturen i praksis. Som er nær nok folk til å gjøre en forskjell – og høyt nok oppe til å påvirke retningen.
Vi må ikke være perfekte. Bare til stede. Litt mer i dag enn i går.
Som Aristoteles visstnok sa: «Vi er det vi gjør gjentatte ganger.» (Jeg mistenker at han aldri hadde medarbeidersamtaler, men poenget står seg.)
TL;DR – Kort oppsummert:
- Mange av oss blir ledere fordi vi er gode i faget vårt. Ikke fordi vi ba om det.
- Mellomlederrollen krever mer enn å løse oppgaver – den krever mennesker.
- Vi trenger ikke være eksperter på alt, men vi må tørre å være ledere.
Tre ting å prøve allerede denne uka:
- Bruk én time til å reflektere: Hva funket? Hva unngikk du? Hvorfor?
- Ta en samtale med én kollega – bare for å høre hvordan de har det.
- Still ett spørsmål der du vanligvis ville gitt et svar.
Du trenger ikke være en superleder med visjoner og verdier på dørskiltet. Du trenger bare å være deg. Litt mer som leder. Litt oftere.
Vil du snakke om hvordan du kan stå stødigere i mellomlederrollen? Eller kanskje du trenger noen å sparre med? Jeg er her – med kaffe, refleksjonsspørsmål og en dose virkelighet.
